Nr. 1 2009

Et bedre rehabiliteringsløp for mennesker som rammes av afasi?

Da Bjarne Håkon Hansen overtok som helse- og omsorgsminister iverksatte han et omfattende prosjekt kalt ’Samhandlingsreformen’. Prosjektet skal munne ut i en Stortingsmelding som skal legges frem i juni.

Samhandlingsreformen har som mål at mer av helsetjenestene skal foregå nærmere der pasienten bor. Innbyggerne skal få flere spesialiserte helsetjenester lokalt. Det innebærer at oppgaver skal flyttes fra spesialisthelsetjenesten til kommunehelsetjenesten.

Hansen kaller samhandlingsreformen for en gedigen kommunehelsetjenestereform, og utfordrer dagens kommunepolitikere til å tenke nytt sammen med nabokommunene. Han sier: ’Pasientene taper på at samhandlingen mellom sykehus og kommunene ikke er bra nok. Det er ikke vond vilje, men det er systemet som svikter.’ Videre sier han: ’Men de fleste av dagens kommuner er for små til å kunne påta seg ansvaret alene. Samhandlingsreformen vil kreve at kommuner samarbeider tettere.’

Både Helse- og omsorgsdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet er involvert i arbeidet med reformen, og de er i tett dialog med brukernes paraplyorganisasjoner (FFO og SAFO) og med Kommunenes sentralforbund (KS). Det er mange delprosjekter i gang. Blant annet kartlegges gode erfaringer fra eksisterende samhandlingsprosjekter som har vært vellykkete.

Videre er det nedsatt grupper vedrørende en rekke forskjellige diagnoser som skal komme med innspill til Samhandlingsprosjektets delprosjekt på forløp. En av gruppene skal se på forløpet for hjerneslagpasienter. Et arbeid som er høyst relevant for afasirammede, fordi afasi som regel skyldes hjerneslag. Undertegnede er oppnevnt av FFO til å delta i ’slaggruppen’.

Ca 25% av slagpasientene rammes av afasi. Disse representerer en spesiell utfordring når det gjelder samhandling i kommunene fordi rehabilitering av afasirammede krever innsats fra to etater – både helseetat og opplæringsetat. Kommunene plikter å ha et helhetlig tilbud, og Opplæringsetaten har et spesielt ansvar for voksne med språk- og talevansker fordi rettigheter er nedfelt i Opplæringsloven.

Samhandlingen på tvers av disse etater er svært mangelfull i mange kommuner. Vi vil påstå at det spesielt er liten tradisjon for samhandling med andre etater i Opplæringsetaten. Det blir derfor en viktig oppgave å peke på behovet for tverrfaglig samhandling på tvers av etater og å prøve å finne frem til gode eksempler på slik samhandling. Videre blir det viktig å understreke behovet for å etablere gode rutiner i forhold til samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunenivåene for våre grupper.

Rehabilitering av slagpasienter er satt på dagsordenen i flere sammenhenger i den senere tid. Blant annet ved at det for første gang utarbeids Nasjonale faglige retningslinjer for slagbehandling og rehabilitering. I disse blir afasirammedes behov skissert og det gis en rekke klare anbefalinger om tiltak som bør føre til en betydelig bedring av kommunenes tilbud. Retningslinjene understeker også nødvendigheten av tverrfaglig samarbeid.

Kunnskapsdepartementet er ansvarlig for Opplæringsloven, og i siste instans, for at denne følges av de som har ansvar for å oppfylle rettighetene etter loven i kommuner og fylkeskommuner. Departementet har i år gitt Utdanningsdirektoratet i oppdrag å ’starte arbeidet med en langsiktig og mer ambisiøs satsing på feltet grunnopplæring for voksne etter kap 4A i opplæringsloven, herunder:

• Få frem mer kunnskap om hvordan regelverket om grunnopplæring for voksne fungerer i praksis
• Styrke informasjonsarbeidet gjennom voksnes rett til grunnopplæring, og sørge for god veiledning om regelverket om grunnopplæring for voksne.

Afasiforbundet har levert innspill i forhold til dette oppdraget til Utdanningsdirektoratets råd for inkluderende opplæring. I innspillet beskriver vi afasirammedes behov og peker på mangelfull oppfyllelse av plikter hos opplæringsansvarlige i kommuner og fylkeskommuner, og svakheter i tiltakskjeden. Vi skisserer videre en rekke tiltak innenfor Kunnskapsdepartementets ansvarsområde som vi mener er nødvendige for å få kommuner og fylkeskommuner til å ta ansvar.

Dette dreier seg om:

• Tydeliggjøring av lovverket ved at det i selve lovteksten går klart frem at loven også gjelder mennesker med behov for ny opplæring etter sykdom eller skade.
• Det bør gå tydelig frem av lovverket at logoped er fagperson for afasirammede og andre med ervervede språk- og talevansker.
• Oppdatering og implementering i kommunene av ’Språk- og talevansker hos voksne - Veileder til kommunene’.
• Innskjerping og presisering av kommuner og fylkeskommuners ansvar for logopedtilbud til voksne med ervervede språk- og talevansker.
• Utarbeidelse av retningslinjer for sakkyndig vurdering for mennesker med behov for ny opplæring, der det også slås fast hvilken sakkyndig kompetanse som er påkrevet.
• Gode melderutiner som fører til at tiltak iverksettes raskt. Det vil si at det må være rutine at logoped blir tilkalt allerede i akuttfase for å kartlegge vansker og starte opplæring.
• Gode rutiner for saksgang som sikrer kontinuitet i logopedtilbudet når kommunen skal overta ansvaret.

For Afasiforbundet blir det viktig å følge med i alle disse prosessene og videre finne anledninger til å komme med innspill. Med henvisning til både lovverk og retningslinjer må vi ha lov til å forvente og kreve et rehabiliteringsløp for afasirammede som innebærer at opplæringen starter umiddelbart etter skaden, er av tilstrekkelig mengde, og at det er kontinuitet i tilbudet.